Jillusjon

Snart er "Min venn reven og jeg" her!

2011-09-09T21:35:00.002+02:00

Det nærmer seg at min neste bok, Min venn reven og jeg, kommer. Cappelen Damms agency presenterer boka fint med flere bilder (HURRA!). Det er jeg bare så glad for! Kikk innom katalogen, da vel. Og Reven, den finner du på side 22-23.

Min neste bok

2011-08-05T14:03:00.000+02:00

Min neste bok gjorde jeg ferdig rett før sommeren. Den heter Min venn reven og jeg, og er ventet å komme ut 22. september. Omslaget ser du her!

2011-03-25T09:08:00.001+01:00

When you wake up, everything will be just fine

2011-02-28T13:00:00.000+01:00

I natt har jeg sovet for mye. Så mye at jeg husker forvirrede drømmer der verden slett ikke henger på grep. Fra nå av, i alle fall ut dagen, blir det ikke aktuelt å kritisere den våkne verden for å være for kjedelig.

Idag

2011-02-27T10:11:00.005+01:00

- Idag gleder jeg meg til å begynne å arbeide i illustratør-fellesskapet Illustratørene.

- Idag er jeg glad jeg har levert alt materialet til Kulturrådssøknad.

- Idag funderer jeg over en billedbok-anmeldelse i dagens Aftenposten, der det om en bok i en serie fra Gyldendal skrives: "Illustrasjonene oppleves som typiske for en vanlig billedbok: hverken spennende eller utfordrende."

Hva er en vanlig billedbok? Er det det samme som en annen anmelder, nå anmelder i samme avis, omtalte som hverdagsillustrasjoner? Vil man kjenne igjen en vanlig billedbok når man ser den? Jeg tror kanskje det, selv om det er en noe intetsigende måte å omtale en bok på. Jeg kan likevel ikke annet enn å krysse fingrene for at jeg ikke havner i den kategorien på noen av bøkene mine. Ikke spennende og ikke utfordrende, jeg tror jeg ville synes den var litt ugrei å få. Med mindre jeg nettopp forsøkte på å lage noe som ikke skulle utfordre eller være spenndende. Men når prøver man egentlig på det? Begge to på én gang?

- Idag lurer jeg på hvorfor Aschehoug slipper gjennom et omslag hvor det står "Elefant passernes barn," når boka ellers heter "Elefantpassernes barn." Det gjør meg fint lite at butikken på hjørnet gjør slike feil, men at et av landets største forlag godtar slikt på et omslag, det synes jeg i grunnen er litt rart. Men hvem er nå jeg til å uttale meg om det?

- Idag skal jeg dessuten vokte meg vel når jeg går ute på Oslos gater, farene sklir lenger og lenger ned fra takene, og jeg kjenner det skal være helt fint om jeg unngår å havne under et av de kommende takrasene.

- Idag synes jeg også at dette spørsmålet fra Dagbladet, "Må norsk mote lukte vafler?", bør besvares. Spesielt fordi svaret er så kort. Svaret er ja. Det er kanskje som med den vanlige billedboka. Også den bør lukte vafler. Og selvfølgelig ski, bondegård, hytte og alt hva vi ellers putter inn i norskheten. Heldigvis har vi også annet enn det som romantiserer det typisk norske, og det, det er jeg glad for.

God søndag!

Nå for tiden ...

2011-02-08T14:04:00.001+01:00

... er det disse to som fyller arbeidsdagene. De blir å møte til høsten - hvis alt går som planlagt.

2011-01-05T10:57:00.002+01:00

Nysnø utenfor, nye prosjekter på nyryddet arbeidsplass og hey, det er sannelig et helt nytt år også. Herlig!

Boken min er kommet!

2010-11-11T14:54:00.006+01:00

Lillebrors gaver er endelig kommet! Kikk innom illustrasjonssiden min, der finner du noen av oppslagene!

Som i Gjemmestreker er hovedpersonenene Lillebror og Katt: "Bli med inn i Eventyrskogen og møt Lillebrors venner. Lillebror har kurven full av gaver som de skal få, det er eple og nøtter, nøkkel og tryllestav, kosteskaft og saft. Den aller fineste gaven er til storebror Katt. Hvis Lillebror bare kan finne han ... "

I denne boken møter du mange karakterer som er kjente for både barn og voksne, men det er slett ikke sikkert de verken oppfører seg eller ser ut slik de gjør i de kjente eventyrene. Her finner du f.eks den onde stemoren, de tre små grisene, ulven, prinsessen, kongen, Snehvit, Rødhette, Hans og Grete, trollet og mange flere. For den som er glad i å lete etter referanser fra eventyr og film, ligger det mye som er klart til å nøstes opp. I tillegg er det mange historier å følge fra oppslag til oppslag, noen av karakterene går gjennom alle oppslagene, mens andre bare er med i tre-fire. Og hva gjør egentlig alle sammen med gavene de får av Lillebror?

"En leken og eventyrlig bildebok" i følge forlaget, Cappelen Damm. Noen av oppslagene ser du her.

De gule dvergene på utenlandsk

2010-09-30T18:26:00.009+02:00

De gule dvergene av Jostein Gaarder illustrerte jeg i 2006. Illustrasjoner til boken finner du her, mens den norske versjonen finnes hos Aschehoug. Jeg er passe dårlig på skriftspråket i denne nyutgivelsen, men jeg mener det er sør-koreansk.

En god dag

2010-09-15T12:58:00.000+02:00

Jeg tror knapt det finnes bedre dager enn de dagene i året hvor man leverer fra seg store oppdrag, jobber eller prosjekter. Prosjekter man har jobbet med i mange måneder og underveis har man ropt høyt i frustrasjon at dette aldri i verden kommer til å gå, jeg blir aldri ferdig, det er altfor mye jobb. Men så går det likevel.

Idag er en sånn dag. Sola skinner og jeg er nesten klar for å fly. Jeg har levert fra meg en dvd stappfull av Lillebrors gaver. Det tar ennå litt tid før boka finnes i butikkene, billedbøker har en relativt lang produksjonstid, men min del av jobben, den er endelig forbi.

Da er det bare å ta fatt på neste prosjekt. Eller - kanskje jeg bevilger meg fri resten av dagen. Jeg tror det.

Nå for tiden ...

2010-06-24T09:05:00.006+02:00

... jobber jeg med denne billedboken som skal ut i løpet av året. Det handler denne gangen, som i Gjemmestreker, om Katt og Lillebror. Lillebror har gaver som han skal gi til vennene sine, men gavene passer kanskje ikke alltid til den heldige mottakeren som kanskje bruker gaven helt feil eller ser uante muligheter med den. En liten (uferdig) smaksprøve kommer her:

Den første hekken av Øistein Hølleland illustrerte jeg i fjor, og den er nå kommet ut i en ny utgave, i den nye leseløve-designen, og bare for å ha sagt det: Jeg har ikke satt teksten på omslaget.

Snart kommer også en annen leseløve jeg har illustrert, Friminuttet av Guri B. Hagen, og den tror jeg blir å finne i butikkene fra august.

Mens jeg jobber har jeg de siste ukene hørt på Janelle Monáe, og jeg tror jeg for all fremtid vil forbinde musikken fra Archandroid med Lillebrors gaver. iTunes har denne først 28. juni, men enn så lenge er den å høre på MySpace. Kjenner du ikke til henne, ta gjerne en kikk på denne.

God sommer!

Forkastede illustrasjoner

2010-04-28T14:09:00.001+02:00

Nesten hver gang jeg illustrerer en bok, endrer uttrykket seg mye underveis. Disse tre illustrasjonene lagde jeg opprinnelig til en bok som kommer til høsten. De andre illustrasjonene til boka vokste imidlertid bort fra disse tre, og de led da den ublide skjebne å bli forkastet. De får heller lyse opp denne forsømte bloggen.

Skisse 3

2010-02-02T12:14:00.003+01:00

Skisse 2

2010-02-01T12:02:00.002+01:00

Skisse

2010-01-27T11:28:00.001+01:00

Gjemmestreker på Billedlig talt

2010-01-14T08:55:00.005+01:00

Skulle du tilfeldigvis sitte der og lure fryktelig på hvordan f.eks Gjemmestreker er laget, er det lurt å ta en tur innom Litteraturhuset engang mellom 21. og 24. januar. Da arrangeres Billedlig talt hvor alle illustrerte bøker og billedbøker utgitt på norske forlag i 2009, er stilt ut. Grafill har i tillegg spurt fem illustratører om å vise/forklare litt om arbeidsprosess og metode for en bok de har laget i 2009. Jeg var så heldig å bli spurt og har valgt å la Katt og Lillebror vise hvordan jeg har laget boka. I tillegg til illustrerte bøker, er det en hel masse annet spennende, som er vel verdt å få med seg. Programmet finner du her:

http://grafillillustrasjon.blogspot.com/2010/01/billedlig-talt-norske-illustrerte-bker.html

De fire andre bøkene/illustratørene som viser noe av arbeidsprosessen, er:

"Det hjertet husker" (Hilde Kramer),
"Hallo byen" (Anna Fiske),
"Spelejenta" (Øyvind Torseter)
"Skylappjenta" (Endre Skandfer)

Hyggelig anmeldelse

2009-11-30T10:22:00.002+01:00

Adresseavisen 30.11.2009:

«Borte?» «Nei, der!»

Lur lek med tradisjoner.

Lillebror har gjemt seg , og Katt skal lete etter ham. Begge figurene er laget i photoshopcollage: Lillebror har barneansikt og blå kanindrakt, mens Katt har gul kattekropp og ansiktet til et litt eldre barn. Letinga begynner i et tre i skogen, og går over jordet, gjennom et hus med barneselskap, til havs, gjennom byen, på tivoli og tilbake til skogen. Leserne ser hele tiden hvor Lillebror er, og vi kan more oss over at Katt er så dårlig til å lete.

Sammenlignet med for eksempel Stian Holes hyperrealistiske photoshopcollager byr Moursund på en salig blanding av tegnekunst, fotoredigering, karikaturer og ikonografiske motiver, som får bildene til å framstå som en visuell rebus og tittekasse. Bildene, og teksten også, er spekket med sitater fra eventyr, popkultur og visuell kultur. Jill Moursund er yngre søster av Gry. Hun har illustrert mange bøker tidligere, men dette er første gang med egen tekst. Det klarer hun fint!

Ettersom letejakten ender med leggetid, kan boka være fin som kveldslesning, men dette er samtidig ei omfattende bok, med sine 40 sider. Den inneholder mange bihistorier, som kan kreve litt tid, og som gir mye humor og energi.
Anmeldt av MORTEN HAUGEN

Flere anmeldelser av Gjemmestreker finner du her

Om ordet gjemmestreker

2009-11-18T09:48:00.000+01:00

Det kan være morsomt å følge utviklingen av et ord. Ordet Gjemmestreker fantes f.eks ikke før jeg kalte boken min for det. Da jeg forsøkte å google ordet før jeg gikk for tittelen, foreslo Google at jeg egentlig hadde ment å skrive hjemmestyrker. Når jeg googler ordet idag gir det 792 treff. Google mener imidlertid fortsatt at ordet ikke er riktig skrevet, søkemotoren vil svært gjerne dele ordet opp i to, og jeg er derfor veldig glad for at Google ikke er norsklærer og lærer alle opp til å dele ord på feil steder.

Da jeg skulle finne tittel på boka mi, trengte jeg et ord som sa gjemsel og noko attåt. Hadde boka vært engelsk ville jeg antakelig gått for hide and seek, da det ganske godt beskriver hovedleken i boka. Jeg syntes imidlertid ikke at det norske ordet dekket bokas lek godt nok, ordet gjemsel syntes jeg heller ikke fungerte som tittel. Jeg vurderte en stund gjemmeleken, og da jeg en sen kveld forsøkte å skisse på hvordan den tittelen ville gjøre seg på omslaget, skrev jeg egentlig feil. Det sto gjemmesleken og plutselig tok jeg meg i å tenke gjemmestreker – det dekket da fullstendig innholdet! Det var som om lyset skrudde seg på den kvelden, for det var da ordet som dekket både hovedhistorien og alle parallellhistoriene. Heldigvis fikk jeg også forlaget med på den tittelen etterhvert og nå synes jeg ikke boka kan hete noe som helst annet.

Premisser i bok og anmeldelser

2009-11-13T09:34:00.013+01:00

"Det blir en slags gjettelek, å finne ting og personer på de omfattende sidene. Noen liker kanskje dette, jeg savner en historie, litt mer sammenheng," sier Kaja Korsvold i Aftenposten 11. november der hun klyngeanmelder tre bøker i samme tekst. Tolker jeg henne rett, liker ikke hun å lete i bilder, kanskje liker hun heller ikke å tolke bilder for å danne seg hendelsesforløp som ligger utenfor teksten. Hun sier om neste bok at hun kunne ønsket seg "litt mer å lese, litt humor, litt mystikk, hva som helst som kunne gitt mer en litt større opplevelse enn bare å se på fine illustrasjonene." Så vidt jeg skjønner, ser hun ikke at hun nettopp ikke bare skal se på "de fine illustrasjonene", det er ikke tanken, illustrasjonene i letebøker er der for å leses og tolkes. Det ligger historier der. For å finne dem må du både lete og lese i illustrasjonene.

Siden jeg har skrevet og illustrert den ene boka i klyngeanmeldelsen, vet jeg jo at jeg har forsøkt å gjøre teksten kortest mulig uten å miste den røde tråden, fordi boka har mange sider (til billedbok å være) og det ligger så mange historier i bildene. Det krever endel av leseren å sette seg inn i alle historiene, men som Korsvold sier, "Noen liker kanskje dette", men hun personlig liker ikke det. Kanskje liker hun ikke engang leteboka som sjanger, jeg tolker henne i alle fall dit ut fra hva hun sier.

Jeg sitter igjen med spørsmålet om det er riktig av en av landets største aviser å be en som ikke liker å lete i bilder, om å anmelde billedbøker som attpåtil er letebøker. To av bøkene i klyngeanmeldelsen er nettopp definert som det, den ene er av forlaget beskrevet som en letebok, om den andre sies det at "det vrimler av detaljer". At bøker rettet mot barn anmeldes stemoderlig, er ikke noe nytt. At bøker anmeldes av en som ikke liker den spesifikke sjangeren, synes jeg er interessant. Det er verdt å stille spørsmål ved om dette er riktig. Ville det være f.eks riktig av en anmelder som sterkt misliker krim å anmelde nettopp krim? Jeg vet ikke, jeg er ikke anmelder, men om jeg var det, tror jeg at jeg ville unngått å anmelde krim om jeg nettopp ikke likte akkurat den sjangeren. Jeg tror jeg ville tenkt at jeg ikke kunne anmelde den ut fra premissene som ligger i boka.

Når jeg nå har lest Korsvolds anmeldelse, sitter jeg og tenker at hun ikke har anmeldt ut fra de gjeldende premissene.Ved ikke å forholde seg til konseptet i alle fall jeg har jobbet ut fra, at det er en letebok som myldrer av parallelle småhistorier, anmelder hun egentlig en annen bok - hun bestemmer seg for at boka har et annet konsept enn det det har og anmelder ut fra dette fiktive konseptet.

Korsvold går i møte med en billedbok ut fra tanken om at "En bok er en bok. Du kjøper den og venter deg litt å lese, også i en billedbok." I alle fall sier hun nettopp det i en av de andre anmeldelsene. Jeg opplever at hun forteller at hun vil at alle billedbøker skal være tekstdrevne. Det blir idag et veldig snevert synpunkt å anmelde ut fra, idet barn, som billedbøker ofte er beregnet på, er svært ulike – noen synes det er fint med bøker som er overlesset av tekst, andre foretrekker å kunne fabulere over illustrasjoner og finne handlinger de kan "lese" uten faktisk å kunne lese bokstavene. Ved å innta en holdning om at bildene er der for å være fine å se på, hun leser dem ikke, unngår Korsvold å få med seg store deler av handlingen i dagens billedbøker. Jeg synes det er problematisk at Aftenposten i det hele tatt trykker anmeldelser hvor anmelderen overhodet ikke har forholdt seg til bøkenens iboende premisser – som romantisk komedie er enhver hardbarka krim ubrukelig, som pekebok er enhver lettlesebok for 6-åringen ubrukelig. Det vil alltid bli feil å anmelde en bok som om den prøver å være noe annet enn den forsøker på. Jeg skulle derfor ønsket meg anmeldere som ser at billedbok er mer enn tekst. Og til jul ønsker jeg meg anmeldere som forholder seg til bokas premisser.

(Og skulle noen tenke at jeg furter over en lunken anmeldelse, gjør jeg ikke det. Anmelderen skriver f.eks at bøkene er laget av "solide norske billedbokkunstnere. Illustrasjonene er særpregede, har sin egen stil og form." Siden dette bare er min andre bok, synes jeg det er hyggelig å høre. Hun skriver også om boka mi at "illustrasjonene på mange måter [er] fantastiske. Fotoene av «ekte barnefjes» inne i en tegnet verden fungerer fint." Men jeg skulle altså ønsket at anmelderen hadde forholdt seg til premissene som ligger i boka.)

Jillusjoner 2.0

2009-10-25T17:53:00.004+01:00

Da jeg lagde den andre bloggen
min, hadde jeg en blogg som het Jillusjoner. Der skrev jeg om det som av en eller annen grunn interesserte meg til enhver tid. Så gikk det som det gjerne gjør, jeg ble lei og/eller bloggen tok for mye tid. Tid er kostbar vare, ikke vil jeg gå rundt å ha en blogg jeg er lei av heller, så jeg la Jillusjoner ned. I abstinensene som oppsto etterhvert, tenkte jeg at jeg vel kunne bruke den andre bloggen
til også å skrive om saker og ting hvis trangen ble for sterk, men så føles det fullstendig feil å blande meg borti illustrasjonene mine som bor der inne. Derfor har det blitt en Jillusjoner 2.0. Hva denne skal finne på, vet jeg ikke ennå. Skal si fra når lyset er slått på.